I dag er det tolv år siden jeg stod i enden av sykehussengen å hvisket “ha det fint” til mamma. Minuttene før hadde jeg stått ved siden av hun med pappa sine hender på skuldrene. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg stod bare å så ned i det ravnsvarte håret som bølget seg nedover det mintgrønne sengesettet. Pappa løftet meg opp, og jeg fikk strøket hun på kinnet. Hun var fortsatt varm. Hun var så pen og fredfull. Jeg trodde døde mennesker skulle være stygge. Men hun var jo ikke død, ikke enda. Ikke før jeg hvisket til hun, da kunne hun slippe taket.
Mamma’n min døde med et smil rundt munnen. Hun hadde akkurat startet livet som “voksen”. Akkurat giftet seg, fått meg, begynt å bygge hus – puslebrikkene begynte å falle på plass. Så fikk hun vite at hun skulle dø. Allikevel kjempet hun som en helt, og døde med et smil. Det har en så sinnsykt sterk betydning for meg, for det forteller om hvor mye vi mennesker tar forgitt, bagateller vi omgjør til store krangler og masse drama eller små problemer som enkelt kan tas opp, men som heller ødelegger et helt liv. Er det én ting jeg har lært i livet, så er det at man må komme seg videre. Om jeg fortsatt skulle ha sittet å sørget meg til døde hver jævla dag, hadde jeg ikke oppnådd en dritt her i livet. Det du heller kan gjøre, er å ta de positive tingene du husker fra en tid, en person, en sang eller hva det måtte være – og voks på de. Det er de tingene som bærer deg frem når du har det tungt. Mye kan endres med et smil.
Jeg elsker deg så utrolig høyt, selvom jeg nesten ikke vet hvem du er. Savnet blir større for hver dag som går, samtidig hjelper du meg gjennom hverdagen. Smilet ditt smitter, hjerte.
